Hopp over intro

Vi glemmer ikke 22. juli

Vi glemmer ikke

22. juli satte spor i oss alle. Hva vil du aldri glemme?
Jeg glemmer ikke Husk

Vi glemmer ikke dere

Les minneordene til ofrene

Ansikt til ansikt

Minneord av Gunnar Stålsett, biskop emeritus

Gang på gang har de kommet for meg i disse tragiske ukene, ord og tanker målbåret av den jødiske filosofen Emmanuel Levinas. Han har sagt kloke ord om hvordan vi lærer hva som er rett eller galt, godt eller ondt, hvordan vårt moralske kompass justeres av vårt møte med «den andre». Det som er blitt kalt en nærhetsetikk eller ansiktets etikk, sier at det er først ansikt til ansikt med vårt medmenneske at vi kjenner dybden i hva som er rett og galt. Budet "du skal ikke slå i hjel" forstår vi først når vi hører det som: Du skal ikke slå meg i hjel.

Utøya, ungdomsparadiset omgjort til en «killing-field», en drapsmark; 14 år, 16 år, 20 år, de var så unge. Oslo, regjeringskvartalet forandret til bombekrater; 60 år, 50 år, 40 år. Midt i livet. På arbeid eller på vei hjem. Det virker så tilfeldig.'

Hva gjør det med oss å sitte med en slik saga mellom hendene, og bla fra side til side i et magasin til deres minne? Ingen skal finne en mening i det som skjedde, alle må skape en ny mening etter det meningsløse som skjedde her.

Jeg kjenner at hver og en angår meg personlig. Jeg beundrer heltemot og utholdenhet. Jeg føler trang til å bøye meg og takke for hver og en av dem som mistet livet og for dem som overlevde. Jeg blar i bilder og søker deres blikk.

Hovedpersonen i vårt felles minne fra 22. juli 2011 skal ikke være gjerningsmannen, men ofrene. Det er deres ansikt vi vil se. Hvert ansikt, hvert liv, kjære for mange, ukjente for andre, men av betydning for oss alle. Ikke bare forteller bilder og biografi om den største tragedien som har rammet oss som folk i fredstid. Ved å nevne ved navn hver enkelt som mistet livet i den ufattelig onde gjerning i Oslo og på Utøya, løftes deres kjære ansikt fram for familie og venner, for et helt folk, for verden. For hver enkelt, en bauta i bilder og ord, meislet i kjærlighet og respekt. Det er vår humanitet som krever at ofrene, hver av dem personlig, skal bli sett og hørt. At ingen skal overgis til glemsel.

I den store fellesfortellingen som enda skapes, ser jeg lys fra den enkeltes liv. Vi aner drømmen de bar på om hva de skulle bli, og hva de kunne utrette. Vi er i ettertankens tid. Ikke alle er på samme sted i sorgen. Sorgen har mange rom og mange ansikt.

I fellessorgen er det personlige dempet. Den kjære går inn i et gruppebilde av de mange, der det beste hos alle blir bildets budskap. Slik kan alle bli idealister, alle bli helter. Men de ville trukket på smilebåndet av å bli gjort til helgener.

Det var idealismen som trakk dem, men også leting etter det store fellesskapet, etter en opplevelse av mening i eget liv, en åpning mot et univers av nestekjærlighet og solidaritet.

Alenesorgen har for mange en dypere og mer inderlig tone. Den rommer den enkelte akkurat slik hverdagen var. Gode tanker, smil, varme, omsorg. Den skygger ikke unna minner om krangel og konflikt, om tidvis anstrengte mor-far-bror-søster relasjoner, kjæresteforhold og vennskap. I dette rommet er vi tettere inn på det virkelige, tydeligere på hvem den kjære var som er borte for alltid. Et ansikt å holde fast i takknemlighet mellom dine hender.

Fra våre ansikt skal det stråle en dyp anerkjennelse for hvem de er og hva de står for ? de levende og de døde.

Hva har de gjort for oss? De har gitt det politiske ungdomsarbeid ny verdi og nødvendighet, større respekt. De har vist at alminnelige gutter og jenter kan la seg inspirere og forplikte av ord som ansvar, respekt, verdighet, mening. Deres melding er at honnørord må praktiseres.

De har vist oss det nye Norge som et hjem for ungdom fra mange land med røtter i mange kulturer. De har vist at felles konkrete mål kan bygge bro der tro og livssyn skiller. Og vi har lært sammen å finne trøst i tanke og tro. En humanetisk kampsang har fått hymnestatus, og har forent troende og ikke-troende i gudshus og samfunnshus. Presten og imamen sammen om begravelsen talte sterkere enn tusen ord om det nye. Det vil være et bilde for neste generasjons lærebøker i tro, livssyn og etikk, og illustrere et nytt kapittel i våre barns historiebok.

Noen er redd for at ordene om det åpne samfunn, om demokrati og menneskeverd blir et tomt mantra når hverdagen melder seg. Ser vi tegn til det allerede? Slik kan det bli om vi igjen lar politiske og religiøse mørkemenn sette dagsorden. De som vil ha oss tilbake til «normalen», til fremmedfrykt og hat.

Den viktigste kampen i Europa i dag er ikke mot den spekulative trussel at muslimene skal erobre og undertrykke «det kristne vesten». Den viktigste kampen i Europa i dag er mot fanatisme og ekstremisme i alle religioner og ideologier, mot fordommene som ruller historien tilbake til middelalderens mørke. Deres mest langtrekkende våpen er ikke bomber og kuler, men frykt og intoleranse. Deres viktigste arena er ikke gater og torg, men menneskers sinn og tanke. Fremmedhat, enten det har sin rot i et religiøst eller politisk forvirret sinn, eller bare uttrykk for mangel på kunnskap og dannelse, har ingen framtid. Å være sivilisert har fått ny mening.

En skare av profesjonelle og frivillige hjelpere ble kastet inn i en uoversiktlig og krevende situasjon, der valg måtte gjøres i ukjent terreng, der de beste løsningene ikke alltid var åpenbare eller mulige. Vi må møte også deres ansikt og holde dem oppe med et fast blikk.

Den 22. juli vil for alltid være en nasjonal sørgedag men også en dag for solidaritetens seier, en dag da vi vil minnes hva det kostet, en dag da vi forplikter oss på nytt og på nytt til å holde kursen mot en bedre verden, der alle ansikt sees og der vi i hvert ansikt gjenkjenner det nye vi, det norske folk med de mange ansiktene, det nye samfunn etter 22. juli 2011.

Gunnar Stålsett