Da vi løftet rosene og skjønte at vi var 200 000 i Oslo, og titusener andre steder i landet, gikk det et stille sus gjennom hovedstaden. Det var et øyeblikks skjønnhet midt i det grufulle. Ingen av oss hadde vært med på noe lignende, men der og da ante alle hva som menes med ordet sjel.

Så kom dagene med bisettelse etter bisettelse, og hva kan man skrive etter slike dager? Hva kan man klare å uttrykke? Jeg vet ikke. Men jeg vet at smilene og blikkene, holdningene og handlingene til de som ble drept har satt avtrykk. Ansiktene deres. Så velkjente, selv om vi aldri har møtt hverandre. Som å se våre egne venner og kolleger, våre egne barn, klassekameratene og kjærestene deres. Vi våkner om morgenen til noen sekunders glemsel, så spoles filmen tilbake. Vi sitter på trikken, kikker ut, ser blomster der det ikke pleier å være blomster og skjønner hvor stort savnet må være i mange hus og rom.

Det er så mye vi må prøve å få til framover. Å holde minnet om de som døde, levende. Å holde hjertet varmt og tankene klare. Å skjønne at brunskitne ideologier må møtes med mer enn rosespråk. Å vise at vi er mange som for lengst har blitt vant til, og liker, å utfordres av hverandres forskjellighet. Men kanskje viktigst å skrive akkurat nå:

Kjære alle dere som tumlet i korridorer og trapper, alle dere som snublet og løp, i bygatene og på øya, alle dere som rømte, som svømte og som opplevde noe bare dere kan ordlegge, vi er så inderlig glade for hver og en av dere som unnslapp og kom tilbake til oss!

Tove Nilsen.


Vi ser dere nå

Han sprengte en bombe
for å dra til en øy.
Der skøt han ned unge
som om det var gøy.

Han sa det var grusomt,
men at han var nødt.
Selv om det var brysomt
så smilte han støtt.

Så mange uskyldige
blir drept i en krig,
for oss så utydelige
i en tall-statistikk.

Vakre og sterke,
vi ser dere nå.
Hver dag kan vi merke
at vi ikke kan forstå

en meningsløs død
for viljesterke liv,
som med ungdommens glød
så et livsperspektiv.

Vår eneste støtte
til mening og trøst,
er at alle vet dette
er helt meningsløst.

Lars Lillo-Stenberg


Lysande andlet

Andleta dykkar
lyser på himmelen over Oslo
over Utøya

og så lenge vi lever
skal dei lysa i oss
og vera vårt lys
i landet

og når vi har teke oss over
til dit du no er
og kanskje har fått del
av ditt lys
skal ditt andlet alltid lysa
i den som då er att
og gjeva landet lys

For du gjekk føre
vi kom etter
men de gjekk føre
og gav oss lys

Jon Fosse


Svaret

Då sommaren eksploderte
og juli sine kronblad
brann ned
med bitter røyk
av død,
og asfalten vart rød.
Kva hadde me til svar?

Då barbariet kom
med brutale våpen
til den hjarteforma øya,
til forventninga, til håpet,
og bytta håpet ut med redsel og nød,
og strandsteinen vart rød.
Kva hadde me til svar?

Med sorgsjokkerte hjarte
gjekk me sårbare ut
på våre torg.
Med ei bølgje av roser,
med kjærleikens eld,
vann folket attende byen
ein dirrande, omsorgsfull kveld.

Først når dei døde får namn,
får sorga eit lysande andlet.
Kvardagen blir hard.
Me står att med eit svar:
Nå veit me kva me vil
og kvar me går.
Ei rose er ei rose er eit sår.

Aldri ei bombe i vårt namn.
Aldri eit skot
på ein ungdom som har namn.
La oss aldri gløyme det.
Me vil ikkje ha hemn.
Me vil vinna -
med fred.

Av Helge Torvund


etter 22. juli

etter at vi blei sprengt i filler
etter at fredagen fall ut av hendene på oss
etter at vi måtte lære oss norsk på ny
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne ned over oss

orda overlever ein 9mm glock
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe
å halde hender er mektigare enn ladegrepet
eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat
eit vi er så mykje meir enn eit eg

det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over
telta skal bli slått opp på grønt gras
morgonsola skal kysse øya vaken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda

Av Frode Grytten